Vurderingsskalaer i spørreundersøkelser: lister med tall kontra ord

Opprettelse av passende vurderingsskalaer er en ferdighet som skiller eksperter innen utforming av spørreundersøkelser fra amatørene. Med vurderingsskalaer kan forskere måle meningene og atferdene til respondenter på en kvantitativ måte. Uten riktig skalering av spørreundersøkelsen er det en fare for at den inneholder skjevhet som har negativ innvirkning på resultatene.

I denne artikkelen diskuterer vi forskjellene, styrkene og svakhetene ved å bruke en tallbasert vurderingsskala (f.eks. 1–10) kontra en ordbasert vurderingsskala (f.eks. Svært usannsynlig–Svært sannsynlig). Begge er utrolig nyttige på sine egne måter og har blitt vanlige i nettbaserte spørreundersøkelser.

Har du lyst til å utforske de andre spørsmålformatene vi tilbyr? Sjekk siden vår med spørsmålsoversikt for å finne ut mer!

Tallskalaen er en universelt akseptert type måling i spørreundersøkelser. Når det gjelder et spørsmål med tallskala, indikerer det valgte tallet styrken til respondentens mening.

Den største styrken til en tallskala er at den er enkel. Når du utfører en spørreundersøkelse internasjonalt eller i populasjoner med lav utdanning, er det av og til vanskelig å forutsi hvordan et spørsmål kan feiltolkes. Nesten alle kulturer i verden er imidlertid kjent med det standardiserte tallsystemet og har sett en vurderingsskala på 1–10 før.

En annen styrke til en tallskala er hvor enkelt det er å utføre statistisk analyse. Med den enkle nummereringen av alternativer kan hver kategorietikett representere samme verdi som poengsummen. Siden etiketten til hver kategori gjenspeiler poengsummen, er det ingen behov for å kode informasjon før tallene behandles. På motsatt side krever en ordskala koding av svarene til poengsumverdier, deretter statistisk analyse av forskeren og til slutt tolkning av hva de resulterende tallene betyr i henhold til ordskalaen.

I tillegg gir tallskalaen forskeren evnen til å be om mer presise svar. Ordskalaer har en tendens til å bli mer overveldende når det er mer enn syv kategorier å velge fra. Med en talliste kan skalaen være så stor som forskeren vil, uten å forvirre deltakere.

Dessverre finnes det en stor ulempe med tallskalaen. En tallskala er veldig subjektiv for respondenten. Avhengig av personen kan en 5 på en skala på 1–10 bety alt fra bra til såvidt en ståkarakter. I tillegg til dette er det mye vanskeligere for noen personer å velge en kategori på ytterpunktene av skalaen enn for andre. Alt dette fører til at respondenter med samme mening potensielt velger forskjellige kategorier, noe som skaper en kilde for svarfeil i spørreundersøkelsen. Denne feilen gjør det deretter vanskelig å betegne hva de resulterende dataene faktisk representerer.

For å bekjempe dette problemet er det nyttig å legge til beskrivelser enten i ordleggelsen av spørsmålet eller i endene av tallskalaen. Dette gir respondenter en bedre forståelse for hva skalaen representerer for dem, og gjør det også mulig for forskereren å definere meningen til dataene vedkommende samler inn, på en mer nøyaktig måte.

På samme måte som en tallskala gir ordskalaen en liste over kategorier som respondenten kan velge fra. I stedet for at hver kategori blir identifisert med verdien sin, bruker imidlertid ordskalaen en beskrivelse som indikerer hva hver kategori representerer.

Verdiene kan tilpasses, men er vanligvis som dette:

Den store styrken til en ordskala er beskrivelsen den gir respondenten for hver kategori i spørsmålet. Respondenter kan se for seg følelsene sine om emnet og bestemme hvilket alternativ som gjenspeiler meningen deres best. Ordetikettene sørger også for at respondenten vet nøyaktig hvordan svarene blir tolket.

Ikke bare hjelper ordskalaen med å beskrive hver kategori, den lar også forskere presentere funnene ordrett til respondentens meninger. Hvis for eksempel 20 % av respondenter svarte 5 på en skala på 1–5, kan forskeren fremdeles ikke betegne det med ord. Hvis 20 % av folk derimot svarte «Svært fornøyd», kan forskeren trygt rapportere at 20 % av folk i undersøkelsen var veldig fornøyde. Det kommer selvfølgelig alltid til å være subjektivitet basert på hvor generøse respondenter er i hver ordskala, men den gir i det minste en direkte tilkobling mellom respondenten og forskeren når det gjelder betydningen til hver poengsum.

En annen styrke ved ordskalaen er fleksibiliteten i poengsummen. Med ordetiketter har forskeren friheten til å gi poeng og merke kategorier akkurat som de vil uten å forvirre respondenten. Skalering kan også være ubalansert, og poengsummene kan se sånn ut:

Selv om dette er et komplisert poengsumsystem, velger respondenten hvilken kategori vedkommende vil velge, basert utelukkende på ordleggelsen av hvert alternativ. Dette gir forskeren frie tøyler for poengsummer uten å skape forvirring.

Ulempen med å skape en ordskala er selvfølgelig de potensielle tolkningsvanskene for respondenter som ikke er flytende i språket. I tillegg til dette tvinger de ordlagte etikettene respondenter til å bruke en av forskerens kategorier i stedet for å uttrykke sin egen mening. Dette potensialet for skjevhet i spørreundersøkelsen bekjempes best med forhåndstester for å sikre at respondenter er komfortable med å svare med skalaen din, i tillegg til å legge til en kategori for å gi et nøytralt svar, for eksempel «Ikke aktuelt, «Usikker» eller «Vet ikke».

I tillegg er det begrenset hvor mange kategorier som kan legges til i en ordskala. Som nevnt tidligere resulterer en ordskala med mer enn syv kategorier i forvirring og overvelder mange respondenter. Dette reduserer hvor nøyaktige ordskalaer kan være sammenlignet med en tallskala.

Nå som du har lest denne artikkelen, kan du føle deg trygg når du velger en vurderingsskala for spørreundersøkelsen din!